Lette bifolk sent på høsten – hvordan redder du dem?

Norges Birøkterlags undersøkelse om vintertap 2025/2026 fikk svar fra 846 birøktere med 14 367 bifolk. Landssnittet var 18 % tap, og Agder lå på 10,6 %. Varroafrie områder hadde 4,2 % tap mot 19,5 % ellers. 29 % av avleggerne gikk tapt.

De som brukte Bifôr, hadde 25,3 % tap mot 13,4 % for dem som brukte sukkeroppløsning. Birøkterlaget tolker dette som forskjeller i driftspraksis, altså når og hvor mye det fôres, ikke som en effekt av produktet. Kontrollerte studier av fôringstidspunkt og -mengde i Norge mangler.

En vektstudie fra sørvestlige Sverige, et klima som ligner kysten av Sør-Norge, fant at bifolkene brukte ca. 1,2 kg fôr per måned gjennom en mild vinter (Norrström mfl. 2021). Forskjellen mellom carnica, ligustica, mellifera og Buckfast var bare marginal.

Fôrtypen betyr lite for overlevelsen

LWG Bayern skriver at det ikke er påvist noen effekt av sukkerkonsentrasjonen på bifolkets styrke etter vinteren. En østerriksk undersøkelse fant ingen forskjell i vintertap mellom sukker-, invert- og stivelsessirup når det ble fôret mellom juli og oktober (Brodschneider og Crailsheim 2010). Et tsjekkisk forsøk med 70 bifolk på fire bigårder fant ingen signifikant forskjell mellom invertfôr og sukker, men invertfôret var dyrere (Přidal mfl. 2023).

En amerikansk studie med 48 bifolk fant heller ingen signifikant effekt av karbohydratkilde (Quinlan mfl. 2023). Det var likevel en tendens: 66,7 % overlevde på egen honning, 58,3 % på invertsirup, 41,7 % på sukkersirup og 33,3 % på maissirup med høyt fruktoseinnhold (HFCS).

Ferdig invertert fôr som Apiinvert og Bifôr tas raskere opp og krever mindre arbeid av biene. Det er en praktisk fordel ved sen fôring, men ingen dokumentert overlevelsesgevinst.

Sult er en vanlig, men forebyggbar tapsårsak

Brodschneider og Crailsheim (2010) skriver at lange perioder uten trekk og utilstrekkelig eller for sen fôring gjør sult til en av de vanligste årsakene til vintertap. I amerikanske data er sult en av hovedårsakene til tap blant hobby- og deltidsbirøktere. Voksne bier har nesten ingen energireserver, bare 0,05–0,47 mg glykogen per arbeider, og dør raskt uten fôr innen rekkevidde.

Forbruket øker med temperatur, lys og yngel

Norrström, Niklasson og Leidenberger (2021) veide 32 bifolk i sørvestlige Sverige gjennom en mild vinter. Bifolkene brukte ca. 1,2 kg fôr per måned, og forskjellen mellom rasene var bare marginal. Høyere temperatur og mer lys økte forbruket. Det er viktig i milde kystvintre, der yngelsettingen kan starte tidlig. Kanadiske data viser at forbruket i mars er dobbelt så høyt som i desember.

Et randomisert forsøk i Illinois fant at isolerende kubekapper reduserte både fôrforbruk og dødelighet om vinteren (Clair mfl. 2022).

Deig eller sirup? Fagmiljøene er uenige

Det finnes ingen kontrollerte feltforsøk som sammenligner overvintring på fôrdeig med overvintring på sirup.

Tyske institutter fraråder deig som nødfôr. LAVES Bieneninstitut Celle mener deig koster biene for mye krefter, og LWG Bayern skriver at fôrdeig ikke egner seg til nødfôring, fordi biene må løse den opp med vann. Den britiske NBU anbefaler derimot nettopp fôrdeig rett over klyngen når det mangler fôr i slutten av oktober.

Uenigheten handler trolig om klima. I et mildt og fuktig kystklima er det mer kondens og flere flydager, og da blir deigen lettere å ta opp enn i kalde innlandsvintre. Dette er en fysiologisk vurdering, ikke et forsøksresultat.

Det nærmeste vi har, er en amerikansk observasjonsstudie som fant at bigårder som fikk fôrdeig, overlevde bedre enn bigårder som ikke ble fôret (Gray mfl. 2024). Det viser at nødfôr er bedre enn ingenting, ikke at deig er bedre enn sirup. Et laboratorieforsøk i bur fant at arbeidere overlevde godt på sukkerdeig, men det sier lite om hele bifolk gjennom en vinter (Abou-Shaara 2017).

Protein om høsten kan gjøre mer skade enn nytte

Vinterbienes fettlegeme og vitellogenin bygges opp når de klekkes i august–oktober, hovedsakelig av pollen. Proteinfôr gitt i november endrer ikke biene som allerede er klekket. Det kan derimot sette i gang yngelsetting på feil tidspunkt, slite på vinterbiene, øke fôrforbruket og gi varroaen ny yngel å formere seg i.

Et amerikansk feltforsøk fant mer svart dronningcellevirus, mer Nosema og flere dronningtap hos bifolk som fikk proteintilskudd, enn hos bifolk på naturlig pollen (Apidologie 2015). Et senere forsøk fant at tilskudd med 10 % ekte pollen reduserte Nosema (Apidologie 2020). Ingen studier har testet Candipolline eller lignende produkter gitt om høsten. Påstander om at slike produkter gir bedre overvintring, er markedsføring uten publisert dokumentasjon.

På senvinteren er bildet et annet. En studie med carnica-bifolk fant at pollendeig gitt i slutten av februar ga signifikant mer yngel og raskere vårutvikling (Spiljak mfl. 2017).

Innevintring og oppvarming

Kanadisk forskning fant lavere dødelighet hos bifolk som ble innevintret i mørke ved 2–5 °C (Punko mfl. 2021). Det gjelder prærieklima med lange, harde vintre og spesialbygde vinterhus. I et mildt kystklima er gevinsten usikker, og risikoen for manglende renselsesflukt, fukt og uro er reell. Det finnes ingen dokumentasjon på at aktiv oppvarming redder lette bifolk.

Hva vi ikke vet

Mange av rådene om nødfôring bygger på faglige anbefalinger og praktisk erfaring, ikke på kontrollerte forsøk. Det finnes ingen studier som sammenligner overvintring på deig med overvintring på sirup, ingen målte temperaturgrenser for når biene slutter å ta fôr, og ingen norske studier av fôringstidspunkt og -mengde. Vi vet heller ikke om sen fôring påvirker levetiden til vinterbiene.

I år har jeg for første gang opplevd at biene ikke vil ta vinterfôret. Jeg begynte å fôre rundt 13. september, og allerede fra starten så jeg nesten ingen bier i fôrkaret eller i oppgangen. Fôret var lunkent, men biene viste ingen interesse. Jeg prøvde å tilsette litt eplesidereddik, men heller ikke det fikk biene i gang. Etter noen uker byttet jeg ut fôret med nytt, men mønsteret var det samme.

Fellesnevneren for driften i år er høy varroabelastning og tilhørende virusbelastning. Jeg mistenker at det er svekkede bier som er årsaken til det dårlige fôropptaket.

Det finnes en plausibel sammenheng. Å ta ned vinterfôr er tungt arbeid for bifolket: husbiene skal hente sirupen, invertere den med enzymer fra kjertlene sine, dampe den inn og forsegle den. Varroamidden lever av biens fettlegeme, og bier som vokser opp i celler med midd, blir svakere og lever kortere. Virus som vingedeformeringsvirus (DWV) forkorter levetiden ytterligere. Bifolket kan dermed mangle nok arbeidsføre husbier til å bearbeide fôret, selv om kuben ser rimelig folkerik ut. Erfaringer fra tyske rådgivere peker i samme retning: bifolk med mye varroaskade tar fôret dårlig, og man kan finne døde bier i fôrkaret. Dette er så vidt jeg vet ikke undersøkt direkte i forsøk, så det er en mistanke og ikke en konklusjon.

Andre forklaringer, som sent trekk, været i september eller fôrkvaliteten, kan jeg ikke utelukke helt. Men når samme fôr og samme metode har fungert alle år tidligere, og det eneste som skiller dette året, er det høye varroa- og virustrykket, mener jeg det er den mest sannsynlige forklaringen.